I den vestre delen av elgterrenget i Sandøldalen renner det et par tverrbekker i to dype bergkløfter. Over det meste er de umulig å ta seg over, men på noen få plasser har viltet sine faste overganger. Under en elglos den 1. november skulle elgkua passere på overgang nr 2 i den østre av de to bekkene. Hun kom i rolig ganglos mot bekken, og i det hun skulle passere overgangen hadde hun tydeligvis sklidd på stor glatt flatstein, og havnet på nivået nedenfor. Videre hadde hun prøvd å gå videre nedover langs bekken fram til det var «umulig» å komme seg videre.
GPS-senderen til Molinja (ØSL) viste at hun sto ved kanten av bekken, og jeg stilte innpå losen etter alle kunstens regler, da det så ut til at elgen kunne stå oppe på kanten ut mot tverrbekken. Overraskelsen ble stor når det viste seg at Molinja loste ned mot bekken. Nedi bekkekløfta sto elgkua, og så ikke ut til å komme verken opp eller ned.
Det så ut til at elgen hadde fått seg noen skrammer på beina, da den hadde sklidd på de glatte steinene i bekken, men utover det kunne jeg ikke se noe som tydet på at den hadde pådratt seg mer alvorlige skader. (hvis den var hardt skadet ville det vært påkrevd å skyte den). Uansett, skade eller ikke var spørsmålet heller om elgen i det hele tatt ville komme seg derfra. Det så mildt sagt ut til å være svært få muligheter for hvilken som helst elg å komme seg derfra. Eneste mulige utvei, var der Molinja sto og loste fra. Der var det et lite hakk i bergkanten med en liten hylle ca 1,5m ovenfor bekken, men også der så det vanskelig ut.
Jeg kom inn på losen fra vestre side av bekken, og gikk etter hvert over til østsida hvor hunden sto. Vi på jaktlaget ble enige om at vi skulle la kua stå igjen, og returnere morgenen etterpå for å se om den hadde kommet seg ut av kløfta. Kom hun seg opp ville det være en grei verifikasjon på at hun var i fin form.
Jeg fikk koblet Molinja og vi dro hjem.
Neste dag hadde vi forberedt utstyr for eventuelle elgfrakt/vinsjing, og tok turen ned til bekken for å se om elgen fortsatt var der. Overraskende nok viste det seg at elgen hadde kommet seg opp på antatt sted via ned lille hylla mot åpningen i bergkanten. Elghår på ei lita gran ute på kanten, og spor som gikk østover i snøen, viste hvor elgen hadde tatt veien.
Det var veldig greit å slippe å skyte elgen nedi bekkekløfta, for det ville blitt en stor utfordring å få skrotten opp derfra (det er utfordrende nok å få de opp fra de bratte dalsidene ellers i dalen).
Vi ser nok en gang hvor godt tilpasset disse dyra er, og de overasker flere ganger med å ta seg frem på steder man skulle tro det var umulig å ta seg fram, for et stort klovdyr som elgen. Bildet ovenfor viser hvilken vei kua tok ut av bekkekløfta, etter at vi hadde dratt fra stedet. Dette var den eneste plassen det kunne se ut til å være en liten mulighet til å komme ut, når elgen først hadde havnet nedenfor kanten oppe ved overgangen. Både ovenfor og nedenfor var det totalt umulig for en elg å komme verken opp eller ned. Heretter vil nok bekken få navnet «Kubekken».
– En liten kontrast til å jakte elg fra åkerkanter og i flatt landskap 🙂
