Ku i stålos for Molinja

18. oktober var vi ute i Sandøldalen igjen, hvor jeg skulle gå et drev mellom vestre og østre Tverrelva. Arnstein Kirste, Ketil Kirste og Harald Skjelbred posterte øst for østre Tverrelva. Jeg slapp Molinja da postene var kommet på plass og hun dro ut i stor fart. Kort tid etter var det los ca 400m unna. Losdyret sto i ro ei lita stund før det dro ut i stor fart og dreide ned mot elva. Normalt følger Molinja med over elva, men denne gangen gjorde hun ikke det, da elgen krysset i et smalt og litt striere parti.

Hunden kom så tilbake til meg å vi fortsatte drevet. Hun gjorde lengre og kortere søksturer langs hele det 3,5km strekket fram til østre Tverrelva, men vi kom ikke borti mer elg på denne delen av terrenget. Da vi kom fram til Østre Tverrelva dro Molinja ut i terrenget øst for elva, mens jeg aventet litt. Etter ei stund så jeg på peileren at hun hadde stoppet ca 650m borti sida. Det bråket så mye av de to elvene at jeg ikke kunne høre losen, men jeg fikk etter hvert bekreftet dette ved å ringe på Trackeren. Losen så ut til å stå godt i uttaket og jeg begynte å gå innpå. Da jeg var ca 200m i fra losen løsnet det og hunden og elgen rundet meg på 150m og dro ned mot passasjen nede ved østre tverrelva. Losdyret hadde trolig merket seg postene som satt 500m øst for uttaket og dro derfor ut vestover.

Jeg fikk ikke sett annet enn et par elgbein i mellom greinene da hund og elg passerte, så hvilken elg hun hold på med fikk jeg ikke sett. Dermed var det bare å avvente for å se hvordan det hele utviklet seg, og hvor lenge hunden ville henge på om det skulle gå på elva. Det gikk rolig vestover den øvre elgstien, og det sto i ro i flere omganger. Etter hvert krysset de Sandøla over til nordsida litt øst for vestre tverrelva. Og her så det ut til å bli stopp litt oppi sida. Jeg avventet enda en stund, men fant fort ut at jeg måtte begynne å bevege meg i retning losen selv om det var langt dit. 3,5km langs dalsida er riktignok ikke gjort i en håndvending, så det var bare å traske i vei.

Losen sto godt oppi den bratte nordsida av Sandøldalen litt nedenfor og til venstre for pila i bildet (bilde tatt senere på  dagen)

Da jeg omsider var en km unna, hørte jeg losen godt. Det sto fortsatt på samme sted, så det var bare å fortsette på skrå ned mot elva for å finne et sted å ta seg over til den andre siden. Vannstanden hittil denne høsten hadde vært grei, så det skulle være gode muligheter for å komme seg over på en sikker måte. 400m fra losen – her fikk jeg øye på Molinja et godt stykke oppi bratta. Elgen sto oppi et tettere granparti og var ikke synlig.

Resten av jaktlaget hadde nå flyttet seg vestover, og jeg ventet på at de skulle komme seg på plass vest for meg i tilfelle losen skulle løsne og ta ut vestover/ ned mot elva når jeg begynte å gå innpå. Ketil fikk etter hvert se både hund og elg oppi bratta og kunne melde fra om at det var ei ku Molinja loset på. Vi hadde fritt dyr på kvota, så jeg fant ut at hvis jeg kom inn på losen skulle jeg felle kua med tanke på at hunden hadde jobbet såpass bra. Gode ståloser på riktig og kvotemessig fellbart dyr er det desverre litt for langt i mellom, så det ville være gunstig å kunne belønne hunden med en fin situasjon.

250m fra losen -her var jeg fremme ved elvebredden. Postene var på plass, så det var bare ta seg over elva. Men å vade i elva med vann nesten opp til knærne, var ikke godt å få til på en lydløs måte. Og i det skoene var overfyllt med vann, og jeg omsider var over på andre siden, kunne Ketil melde fra om at kua hadde begynt å trekke lenger opp i dalsida. Molinja fulgte med, men plutselig ble det stille oppi sida. Da så det ut til at hun hadde gitt seg, og hun var på vei ned mot elva i retning meg.

Jeg tenkte hun ville komme innom når hun fikk øye på meg, men det gjorde hun ikke. Sterkt fokusert på holmen i elva hvor jeg nettopp hadde kommet i land suste hun forbi og dro 400m oppover langs elvekanten. Molinja kom så nedover mot meg igjen før hun på nytt sjekket ut holmen. Hun hadde åpenbart fått med seg lyden fra vannet da jeg kom over elva, og trodde tydeligvis det hadde kommet over elg på holmen hvor hun lette etter innspor.

Jeg trodde muligheten på denne elgkua var over da hunden kom ned til elva, men Molinja hadde andre planer. For plutselig var hun på tur oppigjennom sida langs sporene til elgkua og så var losen straks i gang igjen. Nå sto det bom fast oppi lia, litt høyere og litt lenger vest enn forrige gang. Så var det bare å starte den mest terrengmessig krevende innpåstillingen jeg har vært borti hittil.

Med tunge våte sko, begynte jeg å klatre oppover dalsida. Det gikk fra avsatser til berghyller, rundt berghammere i et gaupeterreng uten like. Jeg passerte faktisk et punkt på GPS`en som jeg tidligere hadde merket «dagleie gaupe». Ved et par tilfeller måtte jeg snu for å finne alternativ rute da det ikke var mulig å ta seg fram på en stille måte. Losen sto like fast, og etter 40min – 240m luftlinje – og 90 høydemeter var jeg omsider inne på 35m. Her kunne jeg se elgen ovenfor noen råtne trestammer med Molinja nedenfor.

Kort filmklipp fra losen – kamera montert på rifla.
Skuddfeltet var relativt ureint, men det så ut til å være en grei åpning mellom greinene, om elgen bare flyttet seg riktig i forhold til den. Jeg kunne ikke flytte meg nærmere på noe vis uten å avsløre meg, så det var bare å vente.

Jeg lå inne på losen i nærmere 15min før elgkua omsider plasserte seg riktig i forhold til åpningen mellom greinene. Da hunden i et øyeblikk flyttet seg litt ned i skråningen og ut av skuddlinja, valgte jeg å la skuddet gå. Kua viste tydelig tegn til treff og gikk fram et par steg før hun snudde og stilte seg på akkurat samme sted. Da valgte jeg å skyte et skudd nr 2 for å være sikker.

Kua la seg beint ned og ble da liggende på oversiden av de råtne stokkene. Hun tok seg dermed ikke ned en del høydemeter slik elgen ofte gjør i dette bratte terrenget etter skudd. For en gangs skyld hadde vi ikke hatt noe i mot at elgen dro ned til elva for egen maskin, men det skjedde altså ikke. Hadde det ikke vært for hundarbeidet hadde jeg nok aldri skutt noe større dyr en kalv på denne håpløse posisjonen.

Molinja var godt fornøyd med resultatet etter totalt 3,5 timers los

Dermed ble det et velykket resultat etter et godt losarbeid og en krevende innpåstilling. Molinja fortjente denne elgen, og forhåpentligvis ble det en god trigger for flere kommende gode losarbeid. Dette var Molinjas 8. elg.

Så var det transporten: Kua ble skutt rundt klokken 15.30, og Arnstein kom opp til fallet ca. en halvtime senere. Herfra rullet vi elgen ned bratta og ned til Sandøla. Her ble kua fløytet over til sørsida av elva. Harald, Ketil og Arnstein vommet ut elgen i mens jeg dro hjem for å hente ATV og vinsj. Det ble mørkt før jeg kom ned med ATV`en, og videre ble kua lagt i Canadapulken og vinsjet opp det bratteste partiet (100 høydemeter). Klokken 21.15 var elgen oppe på kanten av dalen, så det ble sent før slaktet hang ferdig flådd i uthuset. – Mye styr for en elg, men når hundarbeidet er godt, er det verdt det! –

kl 21.15: Kua oppe av dalen – Fra venstre Arnstein Kirste, Harald Skjelbred, Ketil Kirste, Geir Kirste og Kåre Johannes Sandmo.